Kyoto-protokollen ble vedtatt i Kyoto, Japan 11. desember 1997. Protokollen er en konkretisering av industrilandenes forpliktelser med utgangspunkt i FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992.
Kyoto-protokollen inneholder en forpliktelse om å redusere industrilandenes samlede utslipp av klimagasser med minst 5 prosent sett i forhold til 1990-nivå innen perioden 2008 – 2012.
Utslippsnivå er differensiert mellom ulike land, og Norges forpliktelse et at klimagassutslippene i perioden 2008 – 2012 ikke skal være mer enn 1 prosent høyere enn i 1990. I forhold til nivået i 1996 må Norge redusere utslippene med omkring 3 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Kyoto-protokollen legger opp til ulike former for samarbeid mellom nasjoner og aktører i flere land for å kunne nå forpliktelsene på en effektiv måte. I praksis vil dette innebære at Norges forpliktelser vil kunne oppfylles gjennom en sum av tiltak i Norge og tiltak i samarbeid med andre land.
Slike fleksible gjennomførings-mekanismer ("Kyoto-tiltak") er nødvendig for å kunne gjennomføre Kyoto-protokollens målsettinger på en mest mulig effektiv måte. Det er ikke snakk om å "kjøpe seg fri" – slik det ofte hevdes – men snarere mekanismer som gjør det mulig å prioritere de mest rasjonelle og kostnadseffektive mulighetene for reelle reduksjoner i globale utslipp. Kostnadseffektivitet er en nødvendig forutsetning for å kunne utvikle klimakonvensjonen videre, og gjennomføre mer ambisiøse utslippsreduksjoner i kommende avtaleperioder (etter 2012).
Kyotomekanismene omfatter i hovedsak tre hovedgrupper:
Felles gjennomføring
Grønn utviklingsmekanisme (CDM)
Felles gjennomføring innebærer at et land kan redusere egne utslipp av klimagasser ved å investere i konkrete tiltak i et annet land hvor kostnadene for å redusere utslipp er mindre. Gjelder for industriland med utslippsforpliktelser i henhold til Kyoto-protokollen. Enkeltbedrifter kan delta i felles gjennomføringstiltak.
Grønn utviklingsmekanisme innebærer at industriland og utviklingsland kan samarbeide om konkrete prosjekter som bidrar til reduserte utslipp. Investorlandet kan benytte oppnådde reduksjoner til å møte deler av sine utslippsforpliktelser. Enkeltbedrifter kan investere i CDM-tiltak.
I et system med internasjonal kvotehandel mellom land med utslippsforpliktelser vil land eller bedrifter kunne kjøpe utslippstillatelser fra andre land eller bedrifter.
